Noe av dette var vel av gyldighet og en del av hverdagen også på Øver-Bartnes. Det første vi finner av skriftlig kilde om dette har vi i "Matrikkelutkast av 1723" hvor det bl.a. heter "seter i Olheia; fjellslett i Øver-Bartnes-enget (?), slår 4 lass, avg. 4 skill."

Sjølve befaringa startet 19. august i Fergen seter i Bedstadens allmenning/Follafoss allmenning, og ble fullført 23 august. Da hadde "kommisjonen" besiktiget i alt 16 sætersteder i "det vestre fjeld" med tilsammen 45 brukere/gårder.

Fra beskrivelsen: "Udi den samme Bedstaden almening på de vestre f'jelde begynte vi forretningen den 21. august på Nordre Holden (tilsv. Tørris-setren)

Ut fra denne beskrivelsen må en kunne slutte at det var ca. 1754 at Sandvassetra kom i bruk som seter til Øvre Bartnes, d.v.s. under Johan Paulsens tid som bøgsler på gården. Han etterfulgte før nevnte Bård Siversen.

Om Sandvassetra har vært ryddet og bebygd som seter og brukt av andre før denne tid kjenner en ikke til, men det synes lite trolig. Denne, sammen med Texøe og Rendsøe er av de som ligger lengst vest i Allmenningen og med lang veg til bygds. Texøe og Rendsøe ble bl.a nyttet av 5 gårder fra Dalbygda, m.a. Øver-Velde, Mindrum og Opdal.

Som det går fram innledningsvis, omfattet også rettsforhandlingen Sandsæter allmenning, men her skal vi se bort fra denne delen og konsentrerer omtalen om Bedstaden/Follafos allmenning. Første dag, "mandagen den 6. august" synes i sin helhet å ha gått med til formalia og protokollasjoner, bl.a. dokumentasjoner av kunngjøring og innkalling av berørte parter, noe som må ha vært litt av et apparat under de forhold som rådde, med kunngjøringer fra en rekke "kirkebakker" og direkte forkynnelser for oppsittere langt til fjelds.

Den 7. august startet så den egentlige befaring og registrering: "- Hvorpå retten tilligemed hr. fogden, lensmannen, udvisningsmændene og de nevnte møtende angrænsende begav seg til Follefos eller Bedstadens almindings befaring, og ble da denne alminding anvist at begynde i nord, noget nedenfor den bekjente Folefoss, på søndre side af Folleelven, hvor gården Ytre Vaades eiendele støder til fra vester

Slik fortsatte da grensebefaringen med nøyaktig beskrivelse dag for dag av grenselinjen og merker, tildels ble det foretatt forbedringer av eksisterende merkerøyser eller oppsatt nye der slike manglet. Foruten grenser mot oppgitte gårder, støtte en også an mot allmenninger i Namdalseid/Fosnes fogderi og Åfjord/Fosen fogderi. Det synes som Inderøy fogderi har hatt "bedre orden i sine papirer", og har fått gjennomslag for sine påstander der det var ulikheter i oppfatning av grensene.

Den 11. august ble befaringen til endebragt etter at "kommisjonen" var nådd tilbake til utgangspunktet. 10.august beskrives bl.a. følgende: "Fra bemeldte sten ble almindingslinjen anvist å gå i NNV langs med gården Gotvasliens eiendele, som i denne linje støder til fra N eller NO og over den såkalte Nordalshei (kan det være Grønliheia?) intil sammes høyeste punkt, hvor man satte opp en stor stenrøsimed en høi i midten, hvorudi ble innhogget et kors. Herfra ble almindingslinien anvist at gå ungefær i NO langs med Gotvasliens eiendele som nu støder til fra SØ intil det ved en liten elv, Sandvaselven kaldet, hvor man satte opp en liden stenrøs med en langaktig sten i midten. Derfra langs ommeldte Sandvaselv, dels i S og dels i SO indtil det såkaldte Kioppevand, hvor bemeldte elv løber ut."

Heimkjøringa av 30 lass høy var vel heller ikke gjort i en "handvenning" over denne avstanden Vi veit heller ikke hvilken lei de nytta, men det er kanskje trulig at de tok seg opp til Holden og så nytta isvegen og myrene utover til Andartjønna, betinga også av at det lå is i sundet. Kanskje ble heimkjøringa dryga til utpå vinteren med skareføre. Denne trafikken forklarer en del gammel utrustning som fantes i gammelvognbua, slik som hestetruger og benderammer til høylassa.

Vi har ingen opptegnelser som kan slå fast kor langt fram i tid garden opprettholdt utnyttinga av disse rettighetene i fjellet. 1901 er nevnt som siste aret i setra på Sandvatna.

For det første veit vi at meieridrifta på Bartnes kom i gang 1889, videre at begge "sjølfolka" var nådd en høg alder, rundt 70 år da de overdrog gården i 1894. De som kom fra Utvik og overtok på den tida var vel heller ikke vant til setring i fjellet. De hadde jo drifta av 3 gårder på denne tida, med bl.a. Uttulvika som "seter". Utnytting av fjellet besta for Utvik sin del i ved- og tømmer-drift og slått i Kvernå-allmenningen. At Sannan var avvikla som husmannsplass like før og utnyttinga lagt til gården taler og i samme lei. Det synes derfor rimelig å ante at seterdrifta på Sandvassetra opphørte rundt 1690. Derimot er det kanskje mulig at utnytting av fjellslåtten ble drevet noen år videre, men neppe ut over hundreårsskiftet.

Etter at seterbruket var slutt ble det en periode på over 50 år uten særlig kontakt med Sandvatna. Vi hørte rett nok om det, men nermest som noe fjernt og noe som ikke vedkom oss. Ennå på denne tida var vegforholda inn i dette området nokså begrensa. Veg opp til Fallavatnet var vel det lengste en kom, først omkring 1930 ble det veg opp til Holden, og langt seinere kom det veg fra Almlia opp til Kjåppån, i første omgang fram til skogstua ved utløpet av Kjåppån .

Under krigen, 1940-45 økte interessen for fjellet, både var det vel behov for å nytte resurser, men også et behov for frihet, som kom til uttrykk. Dessuten ble jo adkomsten til fjellet etter hvert lettere. Ved Sandvatnet ble den første hytta reist sommeren 1945, da Eilif Elnan fikk opp hytta på tangen vest for Grundtjønn-elva. For å få den under tak for vinteren ble takborda (ved dugnad) båret over heia fra Stuvågen. (2 turer a 14 pers. / 28 bøler).

Allerede sommeren etter fikk så Inge Bartnes og Rones-karene bygd den første hytta oppe på setertømtet. Den ble bygd av rundtømmer, vistnok hogge mellom fremre og midtre vatnet. Med på bygginga, foruten eierne, var Hilmar og Sivert, Magne Blomset og Arne Vigen med Tilde Ranes som kokke. Denne hytta var ferdig midtsommers 1946.

Dette var ei typisk fjellhytte, der 4 to-manns brisker og kokeomnen var det viktigste inventaret, og med bar og lyng i briskene på ekte fjellvis. Om hytta og utstyret var enkelt så kom den til å bli flittig nytta, til glede og atspredelse for mange, ikke minst ved utallige turer med oter eller garn ute på vatnet.

Etter hvert ble vel interessene hos eierne noe forskjellig, noe som kanskje kom til uttrykk både ved bruk og vedlikehold. Dette førte til at Inge, visstnok omkring 1967-68, fikk bygd ei eiga, ny hytte nærmere vatnet med bedre plass og større komfort. Etter at Rones-karene var gått bort overtok Inge deres parter i den gamle hytta, restaurerte og flytta den ned til den nye, som anneks til denne.

Det er vel hevet over tvil at Sandvatnet og fjellet der ute kom til å bety svært mye for Inge. Særlig var vel dette tilfelle i seinere år, da han søkte der ut, ofte i ensomhet på en måte som for oss andre syntes å grense til det uforsvarlige.

Med den utvikling som har skjedd gjennom de siste snart 50 år, og som fortsatt synes, er det neppe tvil om at Sandvassetra nå vil bli bevart som noe som angår gården, om enn på en måte som de som dreiv her ute for snart 250 år tilbake, ikke kunne forestille seg. La oss likevel også av og til minnes den tiden.